De Tjueto Fire Timer av Lidelsene vår Herre Jesus Kristus

De 24 Timer av Vårt Herrens Bittere Lidelse av Luisa Piccarreta, den Lille Datteren av Guds Vilje

† Syttende time
Fra 9 til 10 AM †

Jesus krønet med torner, spottet og hånliggjort. Ecce Homo! Dømt til død av Pilatus

Forberedelse før hver time

Jesus, min uendelige kjærlighet! Jo mer jeg ser på Deg, jo klarere blir det for meg hva Du lider av. Du er allerede ett enkelt sår; der ikke et helbredet sted på Deg. Henrettelsesmennene raser over at Du fortsatt ser på dem med kjærlighet i så stor pin. Dine kjæreste, milde og betørende blikker er like mange stemmer som ønsker enda mer lidelse og ny kval. Hjelpere, ikke bare fordi de er umenneskelige, men også ubevisst drivet av Din kjærlighet, setter Deg på føttene for å tilføye nytt lide og enda bitter smerte. Men Du, som ikke kan stå på føttene Dine, faller igjen i Blodet Dit. Dine kvelere raser over dette og løfter Deg opp med spark og slag og drar Deg til stedet hvor Du skal krønes med torner.

Jesus blir krønet med torner

Jesus, hvis Du ikke holder meg oppe med Ditt kjærlighetsblikk, så kan jeg ikke lenger se Deg lide. Rystelsen går gjennom mitt hjerte og sjel; mitt hjerte banker sterkt, jeg føler mig nær døden. Jesus, Jesus, hjulp meg!

Det synes meg at Du sier:

"Mitt barn, mot! Glem ikke noe av hva jeg har lidd og vær oppmerksom på mine lærer. Jeg må fornye hele mennesket. Skylden har krønet ham med skam og vanære, slik at han ikke kan stå frem for min Majestet; skylden har ydmyket ham og gjort ham tapper på all rett til ære og herlighet. Derfor vil jeg bli krønet med torner for å gjenopprette krona på menneskets pann, for å gjenopprette ham i alle hans rettigheter og gi ham sin ære og herlighet. Mine torner skal være stemmer av soning og frikjennelse for min Fader over så mange synder i tankene, særlig de av høyfart; de skal være lysstråler til hver skapt ånd og bønner som barn av menneskene ikke lenger skal krænke meg. Derfor, slutt deg sammen med mig, bed for meg og son med meg."

Mine Jesus, Dine grusomme fiender setter Deg ned på en stol, henger et gammelt purpurkappe rundt Deg, lager en krone av torner og legger den på Din elskverdige hodet med djevelens raseri. Så tar de staver, slår deg og lar tornene trenge inn i Ditt pann, noen ganger også øynene, ørene, hjernen og nakken.

Min kjære, hva for en kval! Hvilken ubeskrivelig lidelse! Hvor mange grusomme dødsfall har Du gjennomgått! Ditt blod renner allerede ned over ansiktet ditt, så at nesten ingenting annet enn blod er synlig. Likevel skinner under disse tornene og dette blodet det allershelligste ansiktsditt med mildhet, kjærlighet og fred. For å avslutte komedien gir de Deg et ris som scepter, og nå kan deres spott begynne. De hilser Deg som jødenes konge, slår på kronen din og gir Deg kinnslag.

Du taushet og dermed soner for ambisjonen til dem som streber etter herredømme og ære, gjør oppreisning for de som opptrer uverdig i høy rang og stilling og slik blir folkenes undergang og sjelene som er betrodd dem.

Med riset Du holder i hånden din gjør Du bot for så mange god gjerninger uten indre ånd, selv for de som utføres med ond hensikt. Ved å tåle spott og hån soner Du for dem som vanhelliger, forsømmer og latterliggjører det allershelligste.

Jesus, min konge! Dine fiender fortsetter i sine skjellsord, blodet flyter i så stor mengde fra ditt hellige hode over ansiktet ditt at jeg nesten ikke kan høre din søte stemme. O I vil gjerne legge hodet mitt under disse tornene for å føle deres stikk.

Jesus, hvor vakker Du er midt i disse tusenfoldige kvaler! Det ser ut som om Du snakker til meg:

"Min barn, la disse tornene si at jeg vil bli innsatt som Hjertenes konge, for all makt tilhører Meg. Ta Disse torner mine og sår ditt hjerte med dem. La det som ikke tilhører meg fly ut av det. La en torn i ditt hjerte være et segl at jeg er din konge, for å hindre noen annen i å ta bolig der. Gjør din runde rundt alle hjertene. Ved å såre dem med mine torner la den flyktige røken av høytidelighet og all skitten de inneholder forlate dem, slik at hver eneste kan innsette Meg som konge."

Min kjærling, mitt hjerte klemmer seg sammen når jeg må forlate Deg. La da dine torner gå inn i mine ører for å høre bare din stemme, inn i mine øyne for å se bare på Deg, inn i min munn slik at min tunge kan bli stum over alt som kunne krænke Deg og kun ha friheten til å prise og herlige Deg hos alle mennesker. Jesus, min konge! Omgir meg med dine torner, så de kan beskytte mig, forsvare mig og gjøre meg alltid oppmerksom på Dig.

Nå skal jeg tørke blodet ditt og kose Deg, for jeg ser at fiendene dine fører Deg tilbake til Pilatus, som vil dømme Deg til død. Min tornkronede frelser, hjelp meg så jeg kan følge Din lidelsesvei videre.

Jesus igjen foran Pilatus

Mit fattige hjerte, sår av kjærlighet og gjennomboret av Ditt lide, kan ikke leve uten Deg. Derfor søker jeg deg og finner deg igjen foran Pilatus.

Hva for en sjokkerende syn! Himlene skjelver, helvete rystes av frykt og sinne samtidig. Livet mitt, mine øyne kan ikke se Deg uten å komme nært døden. Men Din betørende kjærlighet tvinger meg til å se på Deg likevel, for fullt ut å forstå Ditt lidelse. Og jeg ser på Deg med suksmåler og tår. Jesus, Du er fremdeles fratatt klærne dine. I stedet for en kappe ser jeg Deg iført blod. Kjøttet henger i stykker fra kroppen din, beina dine står fri, det aller helligste ansiktet ditt er ikke lengre gjenkjennelig. Torner har trengt seg inn i hodet ditt helt ned til øynene dine. Jeg ser bare blod som rinner mot jorden, etterlater en blodig strøm bak Dine skritt.

Du er ikke lengre gjenkjennelig, Du er så slått, Du har nådd det laveste nivået av ydmykelse og den høyeste graden av lidelse. Åh, jeg kan knapt tå se deg! Åh, jeg ville gjerne rykke Deg fra Pilatus' makt, lukke Deg inn i mitt hjerte og gi Deg hvile. Hvor mye jeg vil helbrede Dine sår med Din kjærlighet, å oversvømme hele verdenen med Ditt blod, å dyppe alle sjeler i det og føre dem til Deg som byttet for Ditt lidelse.

Mest tålmodige Jesus, Du kan knapt se på meg gjennom tornerne for å snakke til meg:

"Barn mitt, kom inn i disse mine bundne armer, bøy hodet ditt mot min bryst og du vil føle den mest intense og bitre smerte. Hva du ser av min menneskelighet på utsiden er bare overskuddet av min indre angst. Merk merksomt slaget i mitt hjerte, og du skal innse at jeg soner for urettferdighetene til mange herskere, for undertrykkelsen av de fattige og uskyldige som blir jaktet på sammen med skyldige. Jeg soner for høyfavnetheten til dem som, for å beholde sin verdighet, sin stilling, sine rikdommer, ikke bryr seg om å tråkke på hvert lov og gjøre urett mot naboen fordi de lukker øynene for lyset av sannhet.

Med disse torner mine vil jeg knuse deres stolte høyfavnet, og gjennom hullene de danner i mitt hode, baner vei for meg til å nå deres ånd for å sette alt i orden der i ånden av sannhet. Hvis jeg står så dypt ydmyket foran denne urettferdige dommeren, skal jeg dermed få alle til å forstå at det er bare dyd som gir den verdighet som gjør menneske konge over seg selv. Jeg vil lære alle herskere at kun dyd, kombinert med en rett sinnsstil, gjør dem verdig og i stand til å lede og styre andre. Alle verdigheter uten dyd er derimot farlige og beklagelige gaver. Min datter, la mine reparasjonshandlinger gå inn i hjertet ditt og fortsett å merksomt følge med på min lidelse."

Når Pilatus ser Deg så ille slått, skjelver han og utbrister med følelse:

"Er det mulig at slik grusomhet kan finnes i menneskehjertet? Sannelig, når jeg dømte den anklagede til pisking, var det ikke min vilje at han skulle behandles på denne måten." Fullstendig forvirret og uevne til å se lengre på ditt smertefylte ansikt, vender han blikket sitt bort fra Deg. For å finne mer overbevisende grunner til å frigjøre Deg fra hendene på fiendene dine, setter Han i gang en ny forhør med Deg.

"Si meg, hva har Du gjort? Folket ditt har levert Deg over til min makt. Er Du virkelig en konge? Og hva er riket ditt?"

Du svarer ikke på disse brente spørsmål fra Pilatus, min Jesus. Fullstendig opptatt av Deg selv, tenker Du bare på å redde min fattige sjel til pris av så mye lidelse.

Siden Pilatus får ingen svar, legger han til:

“Vet du ikke at det er i min makt å slippe deg fri eller dømme deg?”

Og Du, min kjærlighet, som vil la sannhetens lys skinne inn i Pilatus' ånd, gir et svar:

"Du hadde ingen makt over meg om det ikke var gitt deg fra oven." "Men de som leverer meg ut til dine hender har en større synd."

Ecce Homo!

Rørt av mildheten i Din stemme, beslutter Pilatus, i sin opphisselse, å vise Deg til dine fiender fra terrassen på domstolen. Han håper at medlidenhet vil vekkes i deres hjerter når de ser deg så ille slått. Så er det han ønsker å frigjøre deg.

Sørgelig Jesus! Hjertet svikter meg når jeg ser på Deg. Med vanskelighet går Du langsomt etter Pilatus, bøyd under den skjelvende tornkransen. Blod merker dine steg. Når du kommer ut, ser du en menneskemengde i oppløftelse, ivrig ventende din dømme. Pilatus beordrer stillhet for å trekke alle oppmerksomheten og bli hørt av alle. Skjelvende tar han tak i de to hjørnene av ditt purpurkappe som dekker brystet og skuldrene dine, drar dem fra hverandre så at alle kan se hvordan du har blitt slått, og taler med høy stemme:

“Ecce homo! Se, hva for en mann! Se, han har ikke lenger formen av en mann. Se på hans sår; han er ugenkjennelig. Hvis han har gjort ondt, så har han lidt nok, ja mer enn nok. Jeg angret allerede at jeg lot ham piskes. Så la oss slippe ham fri.”

Jesus, min kjærlighet, tillat meg å holde Deg. Under vektet av så alvorlig lidelse kan du ikke lenger stå på beina dine og du svinger. Åh, i dette høytidelige øyeblikk avgjøres din skjebne. Ved Pilatus' ord er det en dypt stillhet i himmelen, på jorden og i underverdenen. Umiddelbart etterpå, som med én stemme, lyder ropet fra alle halser:

"Krydsfest ham, krydsfest ham! Vi vil ha han død!"

Jesus, mitt liv, jeg ser hvordan du dør. Dødens skrik stiger i hjertet ditt. O la meg, jeg ber deg, dø sammen med Deg på samme tid! Du, min plaget Jesus, snakker til meg, rørt av min smerte:

Barnet, bøyg ditt hode mot Mitt Hjerte og deltak i Mine lidelser og soningsverk. Øyeblikket er høytidelig: det gjelder avgjørelsen om Min død eller menneskehetens død. På dette øyeblikk strømmer to bælter inn i Mitt Hjerte. I den ene finnes sjelene som ønsker Min død for å finne liv i Meg. Ved å akseptere døden for dem, blir de reddet fra evig fordømmelse og himmelrikets porter åpner seg for å ta imot dem. I den andre bælten er de som ønsker Min død av hat og dermed siger sin egen fordømmelse. Mitt hjerte blir revet i stykker. Undergangen for hver eneste av disse sjelene er ubeskrivelig nær Meg. 'Helvetes piner omgir Mig' (Ps 17:6). Akk, mitt hjerte kan ikke lenger tåle denne bitre smerten. Jeg føler døden til disse sjelene med hvert slag av Mitt hjerte, med hver pust, og jeg gjentar igjen og igjen: 'Skal så mye blod strømme for intet? Skal lidelsene Jeg utstår være forgjeves for så mange?'¹

O barn, hold Meg oppe, jeg kan ikke mer! Del i Min kval. La ditt liv være et konstant offer for å redde sjeler og lindre Mine hjerteknusende lidelser."

Jesus, la Dine lidelser bli mine, og la Dine soningsverk finne en ekko i meg.² Men jeg ser at Pilatus er urolig, og det driver ham til å utbringe:

"Hvordan skal jeg korsfeste din konge? Jeg finner ingen skyld hos han." Og jødene skriker slik at luften bever:

"Vi har ingen konge utenom keiseren. Hvis du slipper denne løs, er du ikke keiserens venn. Korsfest ham, korsfest ham!"

Dømt til død av Pilatus

Pilatus, som lenger vet hvordan han skal hjelpe seg selv, lar en bækk med vann bringes for å unngå å miste sitt embete og vasker sine hender mens han sier:

“Jeg er uskyldig i blodet til denne rettferdige mannen.” Og jødene skriker igjen:

“La hans blod komme over oss og våre barn!”

Viten Deg, min Jesus, dømt, bryter de ut i gledesrop, klapper i hendene sine og skriker av glede. Mens det skjer, min Jesus, soner Du for dem som, mens de står på høydene, av frykt for mennesker og for ikke å miste sine embeter, tråkler de aller helligste lover uten å bry seg om undergangen til hele nasjoner. Du soner også for dem som favoriserer onde og dømmer uskyldige. Du soner dessuten for dem som provoserer den guddommelige vreden for å straffe dem etter deres skyld.

Men mens Du soner, bløder Ditt hjerte fordi Du ser på forhånd at det valgte folk vil bli rammet av himmels kurse. Jødene har frivillig ønsket dette og selt kursen med Ditt blod, som de har kalt ned over seg selv.

Jesus, mitt hjerte svikter. La meg holde det i mine hender og gjør Dine soningsgjøremål til de minne. Din kjærlighet alene streber etter høyere ting. Uskyldig søker Du korset. Mitt liv, jeg vil følge Deg. Hvil i mine armer en stund. Så skal vi gå sammen til Golgata. Bliv derfor hos meg og velsigne mig.

Refleksjoner og øvelser

av St. Fr. Annibale Di Francia

Fra 9 til 10, kronet med torner, blir Jesus spottet som konge og utsatt for uhørt skjellsord og smerter. Han reparerer på en spesielt måte for stolthetens synder. Og vi—unngår vi følelser av stolthet? Tillager vi God det gode vi gjør? Betrakter vi oss selv som underlegne andre? Er vår sinn alltid tomt for noen annen tanke for å gi rom til Nåde? Mange ganger gir vi ikke rom til Nåden ved å holde vårt sinn fylt med andre tanker. Så, siden vårt sinn ikke er fullstendig fylt av Gud, fører vi selv

djevelen til å plage oss, og kanskje fremmer vi endog fristelser. Når vår sinn er fylt med Gud, når djevelen nærmer seg oss, uten å finne stedet mot hvilken han kan rette sine fristelser, forvirret flykter han. I virkeligheten har hellige tanker så mye makt mot djevelen at, når han er i ferd med å nærmes oss, skader de ham som mange sverd og kaster ham bort.

Derfor beklager vi urettferdig når vår sinn blir plaget og fristet av fienden. Det er vårt dårlige overvåkning som driver vår fiende til å angripe oss. Han spionerer på vår sinn for å finne små gap, og angripe oss. Så i stedet for å lette Jesus med våre hellige tanker og fjerne torner fra Ham, uansvarlig skyver vi dem inn i Hans Hode, gjør at Han føler stikkingen mer skarpt. På denne måten blir Nåd frustrert, og kan ikke utføre formingen av sine hellige inspirasjoner i vår sinn.

Mange ganger gjør vi enda verre. Som vi føler vekten av fristelser, i stedet for å bringe dem til Jesus, gjøre av dem et bunt som skal brennes av Ilden i Hans Kjærlighet, bekymrer vi oss, blir vi trist og spekulerer på de samme fristelsene. Derfor blir ikke bare vår sinn opptatt av onde tanker, men hele vårt dårlig vesentlighet forblir som det er dyppet i dem; og så ville det nesten kreve et under fra Jesus å frigjøre oss. Og Jesus ser på oss gjennom disse tornerne og, kaller oss, synes Han å si: “Ah, mitt barn, du selv vil ikke klatre til Meg. Hvis du hadde kommet umiddelbart til Meg, ville jeg ha hjulpet deg å frigjøre deg fra plagene som fienden førte inn i din sinn, og du skulle ikke ha gjort meg suge så mye for ditt tilbakekomst. Jeg ba om hjelp fra deg for å bli frigjort fra torner så skarpe; men jeg ventet forgjeves, fordi du var opptatt av arbeidet som din fiende hadde gitt deg. O! Hvor mye mindre fristet ville du vært, hvis du umiddelbart kommet inn i Mine armer. Så frykter Meg, og ikke Deg, skulle fienden forlate deg umiddelbart.”

Min Jesus, la Dine torner segle mine tanker i Din Sinn, og hindre fienden fra å fremme noen slags fristelse.

Når Jesus gjør Seg selv følt i vår sinn og vårt hjerte, gir vi igjen Hans Inspirasjoner, eller legger vi dem i glemsel? Jesus blir spottet som konge. Og vi—gir vi

respektere alle de hellige ting? Bruker vi all den aktelse som tilkommer dem, som om vi berørte Jesus Kristus Selv?

Min kronede Jesus, la meg føle Dine torner, slik at jeg kan forstå fra deres stikk hvor mye Du lider, og gjøre Deg til Konge av hele mitt selv.

Vist fra balkongen, blir Jesus dømt til død av de menneskene som hadde blitt elsket og som hadde fått så mye godt av Ham.

Elskende Jesus tar imot død for oss, for å gi oss Liv. Og er vi rede til å ta imot noen smerte for å hindre Jesus i å bli krænket og lide? Vår smerte må tas imot slik at ikke gjøre Jesus lidelsefull. Siden Han led uendelig i Sin Menneskelighet, og siden vi må fortsette Hans Liv på jorden, må vi svare pinen til Jesu Kristi Menneskelighet med vår egen pin.

Hvordan har vi medlidenhet for de smerter som Jesus lider ved å se mange sjeler bli revet fra Hans Hjerte? Gjør vi Hans smerter til våre egne slik at vi kan lette Ham på alt det Han lider? Judeerne vil ha Ham korsfestet, så han skal dø som en forbryter, og hans navn slettet fra jordens ansikt. Og striver vi for å la Jesus leve på jorden? Med vår handlinger, vårt eksempel, våre skritt må vi sette et guddommelig Merk i verden, slik at Jesus kan bli gjenkjent av alle, og slik at gjennom våre gjerninger Hans Liv skal ha en Guddommelig Eko, hørt fra den ene ende av verden til den andre. Er vi rede til å gi vår egen liv for at elskede Jesus må være lettet på alle de krænkelser, eller imiterer vi heller judeerne, mennesker så mye begunstiget—nesten som våre egne sjeler, som er så mye Elsket av Jesus—and skriker med dem, “Crucifigatur” [la Ham bli korsfestet]?

Min dømte Jesus, la Din dom være min egen, som jeg tar imot for kjærlighets skyld til Deg. Og for å trøste Deg vil jeg helst øse meg selv kontinuerlig i Dig, for å bringe Deg inn i hjertene av alle skapninger, gjøre Deg kjent for alle og gi Ditt Liv til alle.

¹ Parafrase av salmeverset: Hva nytte er det å utøse mitt blod? Ps.30,10.

² dvs. sjelen imiterer dem.

Offer og Takkeskjønn